Hunger games: noen tanker

I lys av forrige innlegg om dystopiske ungdomsromaner, og med mange tanker fra Att flicka sig: hur flickor gör genus i chick lit og teen noir. Jeg holdt et framlegg om dette, men deler noen tanker under stikkordene mine.

Katniss (og andre dystopiske heltinner) fornekter på mange måter den forrige generasjonens feminisme, og slåss heller for individets rett til å ta egne valg. Katniss» mor er representant for tradisjonelle feminine verdier, som omsorg og moderlighet, og Katniss forakter henne dypt. Rebellederen Coin er en soldat og leder, og Katniss ikke bare forakter, men hater henne (så sterkt at hun til slutt dreper henne).

Et stort tema i Hunger Games (og andre ungdomsdystopier) er utseende: det gjelder å være den riktige typen kvinnelig. Hovedpersonen skal være feminin, men samtidig respektabel. Denne sterke moralen er muligens ikke like sterkt til stede i skandinaviske bøker i sjangeren, så jeg lurer på om dette kan være et amerikansk fenomen. Med utseende følger også ofte en historie om en transformasjon: heltinnen blir stylet opp av profesjonelle, ofte mer eller mindre motvillig, men til leserens store glede. For leseren kan ofte drømme om denne store forvandlingen, som gjenspeilet i populærkulturens mange fortellinger om ytre forvandlinger (f.eks. The biggest looser).

Heterofil kjærlighet framstilles i sjangeren gjerne som den ultimate lykke. For hva er vel livet for en kvinne hvis hun ikke kan gifte seg med en mann og få barn? Heltinnenes store drøm er ikke å redde verden eller bli frie, men å få barn. I Hunger Games blir det heterofile ekstra tydelige fordi Katniss aldri ville ha vunnet lekene hvis det ikke hadde vært for framstillingen av henne og Peeta som et forelsket kjærestepar. Egentlig er Katniss ganske usympatisk som karakter – hun er kald, beregnende, og uten noen tydelig moral. Så hva gjør veilederen hennes for å framstille henne som en respektabel kvinne? Lar alt hun sier foran publikum handle om Peeta og hvor forelsket hun er.

Ofte blir sterke kvinnelige karakterer tonet ned, enten ved at de slåss for barna sine (de er ikke egentlig sterke, det er morsinstinktet som er sterkt) eller ved at de framstilles som seksuelle objekt. I Katniss» tilfelle er det en slags tigermortendens ved at hun først og fremst er motivert av ønsket om å redde lillesøsteren sin, og etter hvert også Peeta (eller Gale).

Digresjon: Katniss er beregnende, smart og sterk, mens Peeta er empatisk og morsom – akkurat sånn som henholdsvis Hermine og Ronny blir framstilt i bokserien (den filmatiske Hermine er en helt annen karakter).

Nilson: Teen noir

Dystopi blir mer populært og stadig mer vanlig i ungdomslitteraturen.

Maria Nilson: Teen Noir

Maria Nilson har skrevet ei bok om fenomenet, og noen av hovedtrekkene med ungdomsdystopiene hevder hun å være:

• Hovedpersonen er ofte ei tenåringsjente (spesielt ofte 17 år)
• Bøkene er skrevet av voksne mennesker, og handler derfor ofte om ting voksne mennesker tror tenåringer er opptatt av
• Hovedpersonen har sjeldent lyst til å redde verden, men er motivert til opprør på grunn av urett som begås mot henne personlig, familien hennes (som i Hunger games), eller fordi hun forelsker seg i en opprørsk tenåringsgutt (også Hunger games, Divergent)
  • Det finnes sjeldent karakterer som ikke er heterofile (legg igjen en kommentar hvis du har lest en dystopi med karakterer som er LGBT+)
  • Den kvinnelige hovedpersonen drømmer til syvende og sist stort sett alltid om å gifte seg og få barn
    • Å ikke kunne nå dette målet, ses som et stort tap. Lykke = heterofil kjærlighet.
• Hovedpersonen prøver å finne ut av hvem hun er
• Karakterene lever ofte i undertrykkelse fra et totalitært regime, eller i en postapokalyptisk verden der klimakatastrofer eller pandemier har herjet
  • Med det totalitære regimet som bakgrunn, har bøkene anledning til å ta opp problemer knyttet til valgfrihet og individets rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp (f.eks. Uglies, Matched)
• Heltinnen går ofte fra å være vettskremt over tanken på å bli sett som en «outsider» til å ønske å være en av dem (f.eks. Divergent, Delirium)
• Tenåringer føler seg ofte utenfor, og har derfor lett for å sympatisere med monstre – som også er veldig utenfor (som vi ser av populariteten til vampyrromanser)
  • Ofte er monstrene forklart: de er ikke født sånn, men blitt sånn på grunn av noe som har hendt med dem
• Heltinnen får ofte en make-over (selv om hun ikke liker det)
  • Leseren kan drømme seg bort ved tanken på å få en make-over. Fortellinger om forvandlinger er populære (f.eks. Trinny & Susanna, The biggest looser)
• Heltinnen må ofte forholde seg til sexisme og/eller seksualisert vold

Boka var veldig spennende og lettlest, og anbefales. Hvis du ellers er interessert i ungdomslitteratur på generell basis, anbefaler jeg deg å se deg om på ubok.

Halliday: systemisk-funksjonell lingvistikk (SFL)

Nokre gonger er eg litt sur på Halliday for at han lagde ein så vanskeleg teori.

SFL er kjempevanskeleg å forstå, så eg skal prøve å forklare det så enkelt som mogleg. Kanskje det gjer at eg også forstår det.

SFL er eit eiget språksystem, eller ei måte å sjå språket på. I staden for å sjå på til dømes ordklasser og morfologi, ser ein på kva ein vil med språket: Kva vil eg seie, og korleis vil eg seie det?

Det er 3 funksjonar til stade i språket til einkvan tid.
(Difor seier Halliday at språket er fleirfunksjonelt.)

Ideasjonell funksjon: Ei statusoppdatering på Facebook ser heilt annleis ut enn ein jobbsøknad (får me håpe). Forskjellig publikum og emne gjer noko med skrivemåten din. I det ideasjonelle har språket ein representativ og reflekterande funksjon.

Mellompersonleg funksjon: Ein tekst – særleg ein munnleg tekst – er ikkje berre ord, men samhandling mellom forfattar/talar og eit publikum. Når me snakker saman, tar me hensyn til (den) andres reaksjonar på det me seier. Viss eg trur at den eg snakkar med ikkje skjønner kva eg seier, vil eg kanskje forklare ein gong til, bruke andre ord, eller til og med eit anna språk. I det mellompersonlege har språket ein handlande og interaktiv funksjon.

Tekstuell funksjon: Nokre gonger vil mediet ein tekst er formidla i spele inn på forståinga vår av teksten. Det er til dømes forskjell på å lese ei papiravis og ei nettavis. Artikkelen kan vere den same, men på nett blir sakene trykka fortløpande, og mange artiklar har opne kommentarfelt. I tillegg har kanskje nettavisa reklame som blinkar rundt saka og lenker til andre liknande saker i teksten. Den tekstuelle funksjonen skapar samanheng mellom den ideasjonelle og den mellompersonlege funksjonen.

---

Halliday er også opptatt av situasjonskonteksten:
Han meiner det finnes 3 kategoriar som speler inn på situasjonskonteksten (situasjonskontekst=kva påverkar din forståing av ein tekst).

1. Felt: Kva er det som skjer i samtalen? Er det nokon som snakkar saman eller på andre måtar samhandlar? Ein skriven tekst er også ein samtale mellom forfattar og lesar.
2. Relasjon: Kven er det som deltar i samtalen? Korleis er statusen til deltakarane, relasjonane mellom dei, og kva roller har dei? Det er til dømes stor forskjell på forklare noko til ein klassekamerat og å forklare noko til ein du er sjef for.
3. Mediering: Kva rolle speler språket i samtalen? Kva rolle speler teksten sin status/funksjon? Bibelen og en bolleoppskrift har til dømes svært forskjellig status og funksjon. Er medium for teksten (som i dømet med avisartikkelen), eller den retoriske forma viktig?

Eg er fortsatt ikkje sikker på om eg har forstått Halliday riktig, det kan virke som om forskjellige omsetjingar brukar litt ulike ord, i tillegg til at nokre av begrepa handlar om mykje av det same. Katrine, eg veit du les dette, plis kommenter viss det er noko som skurrar eller du har skjønt noko eg ikkje har.

Johan L. Tønnesson: Hva er sakprosa

Boka er nummer 25 i hva er-serien til Universitetsforlaget, og jeg finner masse referanser til den i øvrig pensumlitteratur. Den tar blant annet opp følgende:

• Sakprosa er overalt, hele tiden: nyhetsartikler, rutetabeller, stillingsannonser, bruksanvisninger, e-poster, osv.
• Kjennetegn på sakprosa: leseren oppfatter teksten som direkte ytringer om virkeligheten. Det som står skrevet, er altså sant.
  • Det er viktig at leseren kan stole på at sakprosa sier noe sant om virkeligheten. Den som leser en branninstruks, vil forvente at nødutgangene i virkeligheten tilsvarer markerte nødutganger på plakaten.
• Sakprosa kan være estetisk vakkert og bruke litterære virkemidler. Metaforer er for eksempel en naturlig del av språket, også i sakprosatekster.
• Litterær/funksjonell sakprosa
  • Litterær sakprosa er forlagsutgitte tekster med en navngitt forfatter, og bruker gjerne litterære virkemidler (f.eks. en lærebok, artikkel).
  • Funksjonell sakprosa er offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner/navngitte eller ikke navngitte privatpersoner. Den funksjonelle sakprosaens sjangerkrav varierer ut fra tekstens funksjon (f.eks. brosjyrer, rutetabeller, aviser).
• Forskjellige typer sakprosa:

  

  Ulike sakprosasjangre plassert inn i Bourdieus koordinatsystem. En alminnelig oppfatning av forholdet mellom sjangere og to kapitaltyper. (s. 49)

  • Forklaringer (A er sånn, fordi B er sånn.)
  • Argumentasjoner (A er sånn, men B er sånn.)
  • Fortellinger (Først var A sånn, så ble B sånn.)
  • Beskrivelser (A er sånn, og B er sånn.)
• Alle mennesker tilhører ulike tekstkulturer. En tekstkultur er en gruppe mennesker som samhandler gjennom tekster, ut fra at noenlunde felles normsystem. Tumblr og Aftenposten meninger er eksempler på to veldig forskjellige tekstkulturer.
• Analysemodell for å forstå sakprosa: Partituret
  1. Hvilken kulturell kontekst er relevant for å forstå teksten? Kultur og historie er viktig for å forstå alle sakprosatekster.
  2. I hvilken situasjon ble teksten skapt, og hva skiller denne situasjonen fra vår? Det er forskjell på å lese en tekst ved frokostbordet og å lese den samme teksten for å forberede deg til en debatt.
  3. Hvilken sjanger hører teksten til? Valg av sjanger signaliserer ulike formål med teksten.
  4. Hvilke henvisninger til andre tekster finnes, og hva skal de tjene til? Hvis teksten er en kommentarartikkel, er det relevant å kjenne til det teksten kommenterer.
  5. Hvordan er teksten blitt oppfattet? Hvis vi leser Marx, leser vi ikke bare en tekst – vi leser også en historisk kontekst og betydning.
  6. Hvilke medier formidles teksten gjennom? En tekst kan for eksempel enkelt forandre karakter hvis den blir lest høyt av noen.
  7. Hva er den språklig-retoriske strategien i teksten? Bruk av passive setninger og språklig distansering (dette menes/man mener dette), påvirker tekstens retorikk.
  8. Hvilke stemmer finnes i teksten? En fagartikkel kan gjerne formidle flere forskeres motstridende synspunkt.
  9. Hvilke forbilledlige lesemåter anviser teksten? Hvem er modelleserne? En god måte å argumentere på, kan være å se for deg eventuelle motstandere og svare på deres motargument. Motargumentene blir ikke nødvendigvis direkte lagt fram i teksten, men er likevel til stede «mellom linjene».
• Hvilke språkhandlinger som foregår, kan bidra til å forstå teksten:
  1. Påstander
  2. Kvalifisere en påstand/et utsagn
  3. Ekspressiv (uttrykke følelser)
  4. Løfter
  5. Ordrer

Postkolonialisme

• Postokonial litteratur: litteratur som er skrevet på engelsk i de landene som har vært tidligere britiske kolonier (Australia, Canada, India, Malaysia …).

• 

  Rødt: land som har vært invadert av Storbritannia gjennom historien.

  Litteraturteoretikere som mener kolonialismen fortsatte etter kolonitidens opphør, skriver «postkolonial», mens de som mener vi befinner oss etter kolonitiden, skriver «post-kolonial».

• Postkolonialisme er knyttet til et stort begrep; avkolonialisering.
• Nykolonialisme: kolonialismen fortsetter, men uten at det er det vi kaller det. Der er ingen guvernør, men samme utnytting av landets ressurser.
• Det er to tendenser innen postkolonialie studier:
  1) australsk: kritisk, forbundet med skjønnlitteratur og litteraturkritikk.
  2) amerikansk: filosofisk og teoribasert.
• Den australske retningen mener europeiske teorier er bygget på partikulære europeiske tradisjoner, og at disse blir framstilt som universelle teorier. Det menes at post-kolonial teori er klart anti-universalistisk, partikulær og lokal.
  • Kan det subalternative – de som ikke tilhører den dominante diskursen – snakke? Språket, diskursen, er gitt deg av den dominerende makten.
• I den amerikanske retningen er Said viktig. Han er opptatt av det språklige, og prøver å avsløre vestlig språk. I vestlig litteratur definerer vi ofte bare hvem majoriteten er. Vi har ikke behov for å definere minoriteten, fordi de bare er det motsatte av majoriteten, en slags negativ versjon av det «vanlige». Vi bruker mentale skjema for å dele inn verden i oss og dem. Said er veldig inspirert av Foucaults makt/motmakt-prinsipp.
• Postkoloniale perspektiv kan nyttes på litteratur fra land uten en imperial fortid (for eksempel i migrasjonslitteratur). Det er en kritisk måte å lese litteratur på, der en setter fokus på minoriteters stemme(r) i litteratur.
• Vestlig feminisme gjør seg skyldig i en isolasjonistisk beundring av det kvinnelige subjekt. Det ses bort fra klasse og etniske tilhørsforhold når det fastslås at alle kvinner har identiske ønsker og interesser.

Paulo Freire: De undertryktes pedagogikk

På norsk: De undertryktes pedagogikk

Okei, først og fremst er det viktig å få med seg at konteksten rundt boka er Brasil på 60-tallet. Ja, det er masse henvisninger til Marx og Lenin. Her er et par ting boka tar opp:

• 2 typer mennesker: undertrykkerne og de undertrykte.
  • Undertrykkerne er de som på noe som helst vis utnytter et (eller flere) menneske(r) og hindrer det/dem i å «nå et rikere menneskeverd». Freire snakker mye om en rik elite her.
  • De undertrykte blir hindret av noen i å være fullstendig frie. Her bruker Freire mest brasilianske bønder som eksempel.
    • De undertrykte vil alltid ha en slags dobbelthet i seg: De vil alltid bære med seg en del av undertrykkerne i sitt indre.
    • De undertrykte tror oppriktig at de er lite verdt, og at det er sånn verden er og skal være. De rike er rike, fattige er fattige. Sånn er det, og sånn må det være.
• Det er kun de undertrykte som kan frigjøre seg selv. Ingen andre kan frigjøre de undertrykte. En velmenende utenforstående som starter en revolusjon for de undertrykte, vil fortsatt være undertrykkende – uansett hvor god tanken er. Revolusjonen må være sammen med de undertrykte, ikke for dem.

  

  Bank-metoden

  • For at de undertrykte skal kunne bli fri, må de forstå sin egen verdi. De må avsløre hvordan verden egentlig er, i motsetning til hvordan de tror den er (rike er rike, fattige er fattige).
• Bank-metoden: Et syn på undervisning som går ut på at læreren skal overføre kunnskap til elevene sine. Elevene sitter inaktivt og blir matet med kunnskap. Dette er en undertrykkende form for undervisning.
  • Undervisning bør være dialogisk – lærer og elever lærer i en dialog med hverandre, og av hverandre.

Antidialogisk handling (undertrykking):

• Erobring: Erobreren tvinger sine mål på de overvunne. De overvunne gjør erobrerens mål til forbilder. F.eks.: Når vestlig kultur er forbilledlig i tidligere koloniserte afrikanske land.
• Splitt og hersk: Fordi et mindretall av undertrykkerne hersker over flertallet, må de splitte flertallet for å beholde makten. F.eks.: Sterkt samhold i små bydeler og gater hindrer en større bydel, by, kommune, fylke osv. å organisere seg og føle samhold.
• Manipulering: Undertrykkerne manipulerer folket gjennom en rekke myter. Eksempler på myter: Kapitalisme er et godt system der alle har like muligheter, suksess skyldes kun hardt arbeid, det er alltid den best kvalifiserte søkeren som får jobben.
• Kulturell invasjon: Undertrykkerne trenger inn i en annen gruppes kulturelle sammenheng uten respekt for denne gruppas muligheter. F.eks.: Norsk assimileringspolitikk overfor samer fram til nyere tid.

Nytt år, nye muligheter

Høsten 2015 tok jeg et nettbasert fag på UiS: Ny tekstkultur. Denne bloggen ble opprettet som en del av faget, men med litt sviktende aktivitetsnivå. Derfor blir den nå gjort om til en online notatbok i de nye fagene mine våren 2016:

Sakprosa

Et fag hvis tittel snakker for seg selv, og

Kritisk kulturell literacy

Som Professoren (emneansvarlig) så pent sa det: Dette faget er i konstant forandring, så vi endrer navnet hele tiden for å prøve å gjenspeile det. I fjor hette det bare kritisk literacy, men før det hette det noe med flerkulturalitet – så vi slang inn «kulturell» i navnet for å gjenspeile hva det handler om. (Svært fritt gjengitt etter Professoren). Så vidt jeg har forstått, handler altså faget om: 1) kritikk av litteratur/literacy, og 2) flerkulturell litteratur/literacy.

Men jeg kan ta feil.

Literacy-ordliste

Kjære medstudentar. Kommenter gjerne så eg kan bli klokare.

Literacy vs. literacies

Literacy er meir enn å berre kunne lese. Literacy er å kunne bruke tekst, å kunne reflektere rundt tekst. Når me brukar literacies snakkar me om fleire typer literacy. T.d. kan det å kunne bruke, å mestre, formelle tekstar som ein søknad, CV eller eigenmelding, vere ein ganske annerledes kompetanse enn å kunne bruke dikt og poesi.

Literacy og makt

Me seier at kunnskap er makt, og litt sånn er det med literacy óg. Det ligg makt i å kunne rå over eit bredt spekter av ulike skriftlege og munnlege sjangre.
Les mitt lange innlegg om literacy og makt her, og forklaringa til Hanne her.

Den autonome og den ideologiske modellen for literacy

Den autonome (tradisjonelle) modellen for literacy forklarar at literacy i seg sjølv gjer at eit samfunn utviklar seg. Literacy er ein tillært evne. Ein ideologisk modell meiner at det er bruken av literacy som fører til endring, ikkje literacy i seg sjølv. Litarcy er ein sosial prosess.
Les forklaringa til Cecilie her, og forklaringa til Katrine her.

Definisjonar av literacy, med særleg vekt på Bartons definisjon

Sjå kva eg har skrive over om den autonome og den ideologiske forståinga av literacy. Barton ser literacy som gjennomgripande i kvardagen. Han snakkar også om uttrykk som economic literacy og computer literacy, noko som gjer at forslaget om å omsetje literacy på norsk til tilgangskompetanse kanskje ikkje er så dumt.
Les forklaringa til Tor her.

Literacy som aktivitet

«Literacy events» (lesehendingar) er når me brukar lesing og skriving i dagleglivet. Det kan vere aleine (lese posten, sjekke når bussen går), eller saman med andre (diskutere ein kronikk, tilrå ei bok). Alle har ulike vanar når det kjem til lesing, forskjellige måtar å lese og å tenkje om lesing. Desse vanane er i forandring kvar gong me har lesehendingar saman med andre menneske og møter vanane dei har.
Les forklaringa til Christine her, og forklaringa til Julie her.

Individet og det sosiale i spørsmålet om literacy

Ingen literacy oppstår av seg sjølv. Me lærer å lese, tenkje og tolke av andre menneske, og slik er det sosiale ei viktig påvirkning i den enkeltes personlege literacy.

New Literacy studies

New literacy studies beveger seg frå ein autonom modell (sjå forklaring lenger oppe), mot ein meir ideologisk modell der ein tar omsyn til sosial og kulturell praksis.
Les forklaringa til Heidi-Mari her, forklaringa til Janniche her, og forklaringa til Randi her.

Literacy er makt

Literacy handler om mer enn å kunne avkode bokstaver til ord og setninger. Det handler om å vite hvilke tekstkonvensjoner som gjelder i ulike situasjoner, og å kunne bruke skrift som som et middel for å nå sine mål.

Disse forskjellige tekstkonvensjonene kaller den britiske lingvisten David Barton for literacies. Eksempler på literacies i en hverdagslig diskurs (Barton bruker her begrepet vernacular), kan være en SMS til en venn, en handleliste, eller en Facebook-status.

I Norge er det svært få mennesker som ikke kan lese – men det finnes mennesker med veldig mange forskjellige literacies. Mens noen har et bredt repertoar av ulike literacies, benytter andre seg av et færre antall i hverdagslivet. Som et eksempel bruker jeg Maren: Hun gjorde det ikke spesielt bra på skolen, men fikk akkurat gode nok karakterer til å få lærlingplass som frisør. På jobb møter hun mange typer lesehendelser (les mer om dette hos Julie). En viktig del av jobben er å prate med kundene, som alle er veldig forskjellige mennesker. En gammel mann hun klipper prater om en kronikk han leste, og selv om Maren også har lest kronikken, føler hun seg liten og litt dum i møte med denne mannens avanserte setninger og refleksjoner. Senere klipper hun en dame som diskuterer norsk teksting av franske TV-serier på NRK. Damen sammenligner hva de sier på originalspråket med NRK’s teksting, men Maren forstår verken fransk eller hvorfor tekstingen er så spesiell eller morsom. På slutten av dagen skal hun bestille mer sjampo, og bruker en time fordi hun ikke skjønner hvordan hun skal fylle ut skjemaet. Den andre frisøren bruker vanligvis bare 10 minutter.

Alle disse situasjonene bygger på forskjellige typer literacy som Maren ikke behersker. Det får henne til å føle avmakt. I samtalen om kronikken, er det tydelig hvem som har makt: Den gamle mannen behersker en type literacy som Maren ikke gjør, og dette gir ham makten i samtalen.

Hvis Maren hadde hatt et bredt repertoar av literacies, kunne hun ha hevdet seg i samtalene. Hun kunne skrevet en kronikk selv, eller hun kunne briljert med å foreslå bedre oversettelser av den franske TV-serien. Når hun senere hadde fått et brev fra Skatteetaten hadde hun med én gang forstått hva som sto i brevet, og hvis hun hadde ment at de tok feil kunne hun sagt i fra på en god og korrekt måte.

Det å kunne kommunisere på forskjellige måter gir makt. Å kunne delta på flere plattformer i et eller flere samfunn gir makt. Å uttrykke sine ønsker og behov er å ha makt over eget liv, og i et samfunn som er så basert på skrift som vårt, er det å ha kontroll over eget liv ofte forbundet med literacy.

_____________________________________________________________________________________

Les også Hannes tanker om literacy og makt.

Introduksjon

Hei medstudentar.

Eg heiter Ingrid. Eg studerer master i norsk på heiltid, og kjem rett frå grunnskolelærarutdanninga (5.-10. trinn). Frå GLU har eg 60 studiepoeng i norsk, og 60 studiepoeng i samfunnsfag.

Frå eg begynte på lærarutdanninga, visste eg at eg skulle ende opp på masterstudiet. Eg har alltid elska norsk. Eg lever for norsk. Eg har lengta etter denne hausten gjennom 60 studiepoeng i pedagogikk og 60 i samfunnsfag. Eller i alle fall 45 i pedagogikk. Bacheloroppgåva mi handla vel strengt tatt om norsk. Eg skreiv om fagleg sterke skrivare på ungdomstrinnet, og det trur eg kanskje eg skal skrive masteroppgåve om også. Viss ikkje det blir noko om respons på elevtekstar. Eg får sjå.