Postkolonialisme

• Postokonial litteratur: litteratur som er skrevet på engelsk i de landene som har vært tidligere britiske kolonier (Australia, Canada, India, Malaysia …).

• 

  Rødt: land som har vært invadert av Storbritannia gjennom historien.

  Litteraturteoretikere som mener kolonialismen fortsatte etter kolonitidens opphør, skriver «postkolonial», mens de som mener vi befinner oss etter kolonitiden, skriver «post-kolonial».

• Postkolonialisme er knyttet til et stort begrep; avkolonialisering.
• Nykolonialisme: kolonialismen fortsetter, men uten at det er det vi kaller det. Der er ingen guvernør, men samme utnytting av landets ressurser.
• Det er to tendenser innen postkolonialie studier:
  1) australsk: kritisk, forbundet med skjønnlitteratur og litteraturkritikk.
  2) amerikansk: filosofisk og teoribasert.
• Den australske retningen mener europeiske teorier er bygget på partikulære europeiske tradisjoner, og at disse blir framstilt som universelle teorier. Det menes at post-kolonial teori er klart anti-universalistisk, partikulær og lokal.
  • Kan det subalternative – de som ikke tilhører den dominante diskursen – snakke? Språket, diskursen, er gitt deg av den dominerende makten.
• I den amerikanske retningen er Said viktig. Han er opptatt av det språklige, og prøver å avsløre vestlig språk. I vestlig litteratur definerer vi ofte bare hvem majoriteten er. Vi har ikke behov for å definere minoriteten, fordi de bare er det motsatte av majoriteten, en slags negativ versjon av det «vanlige». Vi bruker mentale skjema for å dele inn verden i oss og dem. Said er veldig inspirert av Foucaults makt/motmakt-prinsipp.
• Postkoloniale perspektiv kan nyttes på litteratur fra land uten en imperial fortid (for eksempel i migrasjonslitteratur). Det er en kritisk måte å lese litteratur på, der en setter fokus på minoriteters stemme(r) i litteratur.
• Vestlig feminisme gjør seg skyldig i en isolasjonistisk beundring av det kvinnelige subjekt. Det ses bort fra klasse og etniske tilhørsforhold når det fastslås at alle kvinner har identiske ønsker og interesser.

Paulo Freire: De undertryktes pedagogikk

På norsk: De undertryktes pedagogikk

Okei, først og fremst er det viktig å få med seg at konteksten rundt boka er Brasil på 60-tallet. Ja, det er masse henvisninger til Marx og Lenin. Her er et par ting boka tar opp:

• 2 typer mennesker: undertrykkerne og de undertrykte.
  • Undertrykkerne er de som på noe som helst vis utnytter et (eller flere) menneske(r) og hindrer det/dem i å «nå et rikere menneskeverd». Freire snakker mye om en rik elite her.
  • De undertrykte blir hindret av noen i å være fullstendig frie. Her bruker Freire mest brasilianske bønder som eksempel.
    • De undertrykte vil alltid ha en slags dobbelthet i seg: De vil alltid bære med seg en del av undertrykkerne i sitt indre.
    • De undertrykte tror oppriktig at de er lite verdt, og at det er sånn verden er og skal være. De rike er rike, fattige er fattige. Sånn er det, og sånn må det være.
• Det er kun de undertrykte som kan frigjøre seg selv. Ingen andre kan frigjøre de undertrykte. En velmenende utenforstående som starter en revolusjon for de undertrykte, vil fortsatt være undertrykkende – uansett hvor god tanken er. Revolusjonen må være sammen med de undertrykte, ikke for dem.

  

  Bank-metoden

  • For at de undertrykte skal kunne bli fri, må de forstå sin egen verdi. De må avsløre hvordan verden egentlig er, i motsetning til hvordan de tror den er (rike er rike, fattige er fattige).
• Bank-metoden: Et syn på undervisning som går ut på at læreren skal overføre kunnskap til elevene sine. Elevene sitter inaktivt og blir matet med kunnskap. Dette er en undertrykkende form for undervisning.
  • Undervisning bør være dialogisk – lærer og elever lærer i en dialog med hverandre, og av hverandre.

Antidialogisk handling (undertrykking):

• Erobring: Erobreren tvinger sine mål på de overvunne. De overvunne gjør erobrerens mål til forbilder. F.eks.: Når vestlig kultur er forbilledlig i tidligere koloniserte afrikanske land.
• Splitt og hersk: Fordi et mindretall av undertrykkerne hersker over flertallet, må de splitte flertallet for å beholde makten. F.eks.: Sterkt samhold i små bydeler og gater hindrer en større bydel, by, kommune, fylke osv. å organisere seg og føle samhold.
• Manipulering: Undertrykkerne manipulerer folket gjennom en rekke myter. Eksempler på myter: Kapitalisme er et godt system der alle har like muligheter, suksess skyldes kun hardt arbeid, det er alltid den best kvalifiserte søkeren som får jobben.
• Kulturell invasjon: Undertrykkerne trenger inn i en annen gruppes kulturelle sammenheng uten respekt for denne gruppas muligheter. F.eks.: Norsk assimileringspolitikk overfor samer fram til nyere tid.

Nytt år, nye muligheter

Høsten 2015 tok jeg et nettbasert fag på UiS: Ny tekstkultur. Denne bloggen ble opprettet som en del av faget, men med litt sviktende aktivitetsnivå. Derfor blir den nå gjort om til en online notatbok i de nye fagene mine våren 2016:

Sakprosa

Et fag hvis tittel snakker for seg selv, og

Kritisk kulturell literacy

Som Professoren (emneansvarlig) så pent sa det: Dette faget er i konstant forandring, så vi endrer navnet hele tiden for å prøve å gjenspeile det. I fjor hette det bare kritisk literacy, men før det hette det noe med flerkulturalitet – så vi slang inn «kulturell» i navnet for å gjenspeile hva det handler om. (Svært fritt gjengitt etter Professoren). Så vidt jeg har forstått, handler altså faget om: 1) kritikk av litteratur/literacy, og 2) flerkulturell litteratur/literacy.

Men jeg kan ta feil.

Literacy-ordliste

Kjære medstudentar. Kommenter gjerne så eg kan bli klokare.

Literacy vs. literacies

Literacy er meir enn å berre kunne lese. Literacy er å kunne bruke tekst, å kunne reflektere rundt tekst. Når me brukar literacies snakkar me om fleire typer literacy. T.d. kan det å kunne bruke, å mestre, formelle tekstar som ein søknad, CV eller eigenmelding, vere ein ganske annerledes kompetanse enn å kunne bruke dikt og poesi.

Literacy og makt

Me seier at kunnskap er makt, og litt sånn er det med literacy óg. Det ligg makt i å kunne rå over eit bredt spekter av ulike skriftlege og munnlege sjangre.
Les mitt lange innlegg om literacy og makt her, og forklaringa til Hanne her.

Den autonome og den ideologiske modellen for literacy

Den autonome (tradisjonelle) modellen for literacy forklarar at literacy i seg sjølv gjer at eit samfunn utviklar seg. Literacy er ein tillært evne. Ein ideologisk modell meiner at det er bruken av literacy som fører til endring, ikkje literacy i seg sjølv. Litarcy er ein sosial prosess.
Les forklaringa til Cecilie her, og forklaringa til Katrine her.

Definisjonar av literacy, med særleg vekt på Bartons definisjon

Sjå kva eg har skrive over om den autonome og den ideologiske forståinga av literacy. Barton ser literacy som gjennomgripande i kvardagen. Han snakkar også om uttrykk som economic literacy og computer literacy, noko som gjer at forslaget om å omsetje literacy på norsk til tilgangskompetanse kanskje ikkje er så dumt.
Les forklaringa til Tor her.

Literacy som aktivitet

«Literacy events» (lesehendingar) er når me brukar lesing og skriving i dagleglivet. Det kan vere aleine (lese posten, sjekke når bussen går), eller saman med andre (diskutere ein kronikk, tilrå ei bok). Alle har ulike vanar når det kjem til lesing, forskjellige måtar å lese og å tenkje om lesing. Desse vanane er i forandring kvar gong me har lesehendingar saman med andre menneske og møter vanane dei har.
Les forklaringa til Christine her, og forklaringa til Julie her.

Individet og det sosiale i spørsmålet om literacy

Ingen literacy oppstår av seg sjølv. Me lærer å lese, tenkje og tolke av andre menneske, og slik er det sosiale ei viktig påvirkning i den enkeltes personlege literacy.

New Literacy studies

New literacy studies beveger seg frå ein autonom modell (sjå forklaring lenger oppe), mot ein meir ideologisk modell der ein tar omsyn til sosial og kulturell praksis.
Les forklaringa til Heidi-Mari her, forklaringa til Janniche her, og forklaringa til Randi her.

Literacy er makt

Literacy handler om mer enn å kunne avkode bokstaver til ord og setninger. Det handler om å vite hvilke tekstkonvensjoner som gjelder i ulike situasjoner, og å kunne bruke skrift som som et middel for å nå sine mål.

Disse forskjellige tekstkonvensjonene kaller den britiske lingvisten David Barton for literacies. Eksempler på literacies i en hverdagslig diskurs (Barton bruker her begrepet vernacular), kan være en SMS til en venn, en handleliste, eller en Facebook-status.

I Norge er det svært få mennesker som ikke kan lese – men det finnes mennesker med veldig mange forskjellige literacies. Mens noen har et bredt repertoar av ulike literacies, benytter andre seg av et færre antall i hverdagslivet. Som et eksempel bruker jeg Maren: Hun gjorde det ikke spesielt bra på skolen, men fikk akkurat gode nok karakterer til å få lærlingplass som frisør. På jobb møter hun mange typer lesehendelser (les mer om dette hos Julie). En viktig del av jobben er å prate med kundene, som alle er veldig forskjellige mennesker. En gammel mann hun klipper prater om en kronikk han leste, og selv om Maren også har lest kronikken, føler hun seg liten og litt dum i møte med denne mannens avanserte setninger og refleksjoner. Senere klipper hun en dame som diskuterer norsk teksting av franske TV-serier på NRK. Damen sammenligner hva de sier på originalspråket med NRK’s teksting, men Maren forstår verken fransk eller hvorfor tekstingen er så spesiell eller morsom. På slutten av dagen skal hun bestille mer sjampo, og bruker en time fordi hun ikke skjønner hvordan hun skal fylle ut skjemaet. Den andre frisøren bruker vanligvis bare 10 minutter.

Alle disse situasjonene bygger på forskjellige typer literacy som Maren ikke behersker. Det får henne til å føle avmakt. I samtalen om kronikken, er det tydelig hvem som har makt: Den gamle mannen behersker en type literacy som Maren ikke gjør, og dette gir ham makten i samtalen.

Hvis Maren hadde hatt et bredt repertoar av literacies, kunne hun ha hevdet seg i samtalene. Hun kunne skrevet en kronikk selv, eller hun kunne briljert med å foreslå bedre oversettelser av den franske TV-serien. Når hun senere hadde fått et brev fra Skatteetaten hadde hun med én gang forstått hva som sto i brevet, og hvis hun hadde ment at de tok feil kunne hun sagt i fra på en god og korrekt måte.

Det å kunne kommunisere på forskjellige måter gir makt. Å kunne delta på flere plattformer i et eller flere samfunn gir makt. Å uttrykke sine ønsker og behov er å ha makt over eget liv, og i et samfunn som er så basert på skrift som vårt, er det å ha kontroll over eget liv ofte forbundet med literacy.

_____________________________________________________________________________________

Les også Hannes tanker om literacy og makt.

Introduksjon

Hei medstudentar.

Eg heiter Ingrid. Eg studerer master i norsk på heiltid, og kjem rett frå grunnskolelærarutdanninga (5.-10. trinn). Frå GLU har eg 60 studiepoeng i norsk, og 60 studiepoeng i samfunnsfag.

Frå eg begynte på lærarutdanninga, visste eg at eg skulle ende opp på masterstudiet. Eg har alltid elska norsk. Eg lever for norsk. Eg har lengta etter denne hausten gjennom 60 studiepoeng i pedagogikk og 60 i samfunnsfag. Eller i alle fall 45 i pedagogikk. Bacheloroppgåva mi handla vel strengt tatt om norsk. Eg skreiv om fagleg sterke skrivare på ungdomstrinnet, og det trur eg kanskje eg skal skrive masteroppgåve om også. Viss ikkje det blir noko om respons på elevtekstar. Eg får sjå.